Betta splendens

siamesisk kampfisk Betta splendens

Yngel

I naturen har hannkampfisken et revir på 1-3 meter i diameter, som oftest i en grunn pytt eller i en rismark. Her bygger han skumrede. Hunnene er ikke like territorielle, men streifer mer rundt. Når en hunn finner reviret til en hann, og hannen finner henne, lokker han henne med til redet.

Der begynner paringsritualet: Hannen «omfavner» hunnen med kroppen sin, så det ser ut som om han klemmer eggene ut av henne. Det kommer vanligvis 1-10 egg om gangen. Han befrukter eggene umiddelbart, og frakter dem opp i redet. I mellomtiden er hunnen paralysert etter klemmen, og ser død ut der hun synker mot bunnen. (Enkelte hunner blir ikke paralysert, men hjelper i stedet hannen med å plukke opp egg.) Etter noen sekunder kvikner hun til igjen, og de gjentar prosessen til hun er tom for egg.

Så jager han henne vekk og bruker den neste tiden på å passe rede, egg, og etter hvert yngel.

Bilde fra Wikimedia Commons. En hunn med buken full av rogn.
En hunn med buken full av rogn.
Bilde fra Wikimedia Commons

Egg

Kampfisk-egg er hvite eller gulaktige. De er vanligvis lette å oppdage i skumredet, hvis ikke hannen har plassert alle eggene i skjul under et blad eller lignende.

Å se forskjell på kjønnene

På ungfisk (under 3-4 måneder) kan det være svært vanskelig å se forskjell på kjønnene. Også profesjonelle oppdrettere tar feil hele tida. Det kan derfor være lurt å unngå de aller yngste kampfiskene i akvariebutikken, der det er vanskeligst å identifisere kjønn ved å se på kroppsform og finner.

Det sikreste tegnet man kan se etter hvis man lurer på kjønnet på en ungfisk, er en hvit prikk som hunnene får under buken. Prikken sitter rett foran gattfinnen (analfinnen). Dette er enden på egglederen som naturlig nok ikke fins hos hanner.

Ellers må man se på finnene. Den første forskjellen man kan se, er ofte at bakenden på gattfinnen spisser seg mer hos hannene, men dette er heller ikke helt sikkert.

Hunner har en tykkere buk, og det får de ganske tidlig. Ser man på kroppsformen, gjerne ovenfra, lærer man seg fort å se forskjellen på ganske unge fisk.

Hvis du har brukt litt tid på å studere kampfiskene, kan adferden også være bra å gå etter. Det tar en liten stund å lære, men du ender opp med en magefølelse av om det er en maskulin eller en feminin fisk du har for deg.

For å oppsummere: Ingen metode er sikker. Egglederen under buken på hunnene er det sikreste (og tidligste) tegnet. Mangler denne, er fisken enten en hann eller veldig veldig ung. Foruten denne metoden, må man bare øve opp intuisjonen.

Fôr

Bilde fra Wikimedia Commons. Skumrede sett ovenfra.
Skumrede sett ovenfra.
Bilde fra Wikimedia Commons

Yngel stiller selvfølgelig litt andre krav til fôr enn voksne fisk. For det første har yngelen mye mindre munn, så fôret må dimensjoneres etter størrelsen på yngelen. For det andre stiller yngelen store krav til næringsinnhold, da den eter og vokser masse. Derfor er levende fôr det beste i begynnelsen. Med levende fôr vil mange flere av yngelen vokse opp.

De har også små magesekker, og trenger fôr mye oftere enn voksne fisk. Mens de voksne kan gå i opptil, to uker uten mat, og ikke bør få mer enn de klarer å spise på noen få minutter, må yngel fôres nærmest kontinuerlig, og bør få så mye som de klarer å få i seg.

Sykdom

Den vanskeligste delen av avlsarbeidet er ikke å få foreldrene til å leke, men å få yngelen til å vokse opp. Noen dør alltid på grunn av genetiske defekter, feil eller ustabile vannverdier, sykdom, ulykker og tilfeldigheter. Her er det to lover som gjelder; Murphys og Darwins.

Yngelen trenger mye plass etter hvert som den vokser til, ellers vil mange slutte å vokse eller dø. Sånn sett er det «nyttig» at noen yngel er svakere enn andre.

Hvis du får yngel med defekter, som manglende kroppsdeler eller skjev ryggrad, bør disse avlives snarest mulig for å spare den syke fisken for unødige lidelser, og for å gi bedre kår for de andre. Dette kan gjøres raskt og effektivt ved å gi den defekte yngelen som fôr til større yngel eller fisk.